Velkommen til vernissage med Gunn Harbitz og Tor Simen Ulstein hos SKOG 15. januar kl. 18 hos SKOG.
Utstillingen viser et samspill mellom kunstnere av to generasjoner og av to ulike uttrykksformer (foto og skulptur). I utstillingen tvinnes deres blikk på natur, stein, nedbrytning og en ny begynnelse inn i hverandre. En fascinerende, stille kraft dannes: Den pirrer tilskueren dypt inn i sjelen. Naturen viser seg i et unikt samspill hvor nedbrytning, forvitring og jordsmelte gir næring, og vitner om ny vekst.
Foto: Tor Simen Ulstein
Tor Simen Ulstein: Atlanterhavsvollen
«Fotografier av passert og kommende tid» er et fotoprosjekt som skildrer de monumentale bunkerne langs Europas kyst. De ble bygget av Hitlers regime under andre verdenskrig som vern mot en alliert invasjon, og er i dag overlatt til naturens uunngåelige krefter. Med utgangspunkt i egne barndomsminner fra ferier langs de danske strendene, undersøker kunstneren bunkernes mystikk, brutale og tidløse estetikk, og deres historiske betydning – som strukturer fanget mellom menneskelig skaperkraft og naturens langsomme oppløsning.
Prosjektet følger en reise langs hele Atlanterhavsvollen, et 2 685 kilometer langt forsvarsverk fra Kirkenes i nord til den fransk-spanske grensen i sør, bestående av om lag 6 000 bunkere. Anlegget ble reist av den tyske Todt-organisasjonen under ledelse av rustningsminister og sjefsarkitekt Albert Speer. I dag står bunkerne ikke bare som levninger fra en annen tid, men også som speil for samtidens politiske og sosiale spenninger.
Foto: Tor Simen Ulstein
Prosjektet undersøker hvordan bunkerne, selv som forlatte strukturer, fortsatt bærer en sterk tilstedeværelse i landskapet. De fungerer som minner fra krig, men også som symboler på noe uavklart i vår egen tid. Gjennom fotografier av møtet mellom hav og land, der erosjonen gradvis spiser seg innover kysten, synliggjøres hvordan disse fundamentløse betongkonstruksjonene langsomt forflyttes, liggende strødd i naturens urolige grenseland.
Interessen for bunkerne har sitt utspring i en barndommelig undring over disse brutale, gåtefulle formene i strandlandskapet. Selv etter at deres mørke opprinnelse ble kjent, er det naturens langsomme gjenerobring som fremstår som det mest fascinerende. Bunkerne fremstår som fragmenter i et landskap i kontinuerlig forandring – ruiner som minner om Albert Speers visjon om å bygge for hvordan noe en gang skal fremstå som ruiner.
I dag står de som vitnesbyrd om en fortid, men også som varsomme markører for en fremtid som ennå ikke har funnet sin form. Gjennom fotografiet fastholdes denne doble tidsdimensjonen – bunkerne som både bærer minner og vokter det som skal komme.
Gunn Harbitz: De høyeste fjellene er under havet
Tekst av: Marit K. Flåtter. Teksten er et utdrag fra utstillingen Harbitz hadde hos Kunstnerforbundet i 2024. Flåtter beskrev den gang Harbit’z arbeid som “poetiske manifestasjoner i stein”.
Har du noen gang tenkt over at en strandlinje kan avtegne seg høyt i landskapet, flerfoldige meter over havoverflata? Hvordan det som nå er byer og sentra, bestående av liv og menneskeskapt infrastruktur, lenge før vår tidsregning, var uberørt av menneskehender, men også dekket av hav?
Etter hvert som isen trakk seg tilbake har smeltevann og steiner, i voldsom fart, skurt over fjell og berggrunn, og etterlatt dype mønstre i landskapet. Enkelte steder kan store kampesteiner stå høyreist, midt ute på et jorde, noen landskap er preget av bergarter med dype furer og søkk. Fjell kan ha kvasse topper med porøse steinflak som truer med å oppløses ved det minste vindkast, mens svaberg gjerne er finslipt og helt glattpolert. Ved berøring kjennes steinoverflaten her varm og myk.
Tidsspennet for slike endringer, og som vi ser spor av i bergartene, er nærmest uendelig. Men landskapet kan like gjerne endre seg brått. Uten forvarsel griper naturkrefter inn, hvor vann, stein og jordmasser raser ukontrollert nedover fjellsider. Eller leire kollapser etter kraftige regnfall og graver ut store områder, uten hensyn til mennesker, dyr og bebyggelse. Evig foranderlige landområder.
Foto: Gunn Harbitz
Gunn Harbitz er en billedhogger som jobber med bevegelige landskap og taktile bergarter, innenfor Land Art og stedspesifikk kunst. Hun formgir stein, noe hun beskriver som et ‘elastisk’, snarere enn et fullt ut kontrollerbart materiale. Med tilholdssted gjennom mange år ved Johansen Monumenthuggeri, har Gunn Harbitz hatt de beste forutsetninger for å fordype seg i og bearbeide stein som kunstnerisk materiale. Billedhugggeri er i motsetning til de fleste yrker i en automatisert hverdag, et fysisk hardt arbeid som setter seg i kroppen. Utfallet vil uunngåelig preges av denne samhandlingen.
Gunn Harbitz jobber med steinens flere tonns tyngde, men lager skulpturer med en letthet i uttrykket. Formens og materialets overflate bearbeides, som om de skulpturelle arbeidene etterligner prosesser som alt foregår i naturen. Her er ikke balansepunktet nødvendigvis symmetrisk. Tilfeldigheter og organiske ujevnheter iboende i bergarten skaper uvante, abrupte formasjoner.
Tor Simen Ulstein (f. 1988) er en norsk fotograf med utdannelse fra The Sir John Cass School of Art i London. Han debuterte på den 137. utgaven av Høstutstillingen og har stilt ut sine arbeider ved en rekke gallerier og festivaler, blant annet Vasli Souza, Fotogalleriet og Nordic Light Fotofestival. Ulstein kombinerer en estetisk refleksjon med en dokumentarisk tilnærming i sitt kunstnerskap. Han er også medgrunnlegger av fotokunstavisen Uncertain States Scandinavia.
Gunn Harbitz (f.1958) er utdannet billedhogger ved Vestlandets Kunstakademiet og Kunstakademiet i Warszawa (1977-82). Der fikk hun også innføring i tegning og grafikk. Hennes virkeområde er først og fremst stedskunst. Hun startet å arbeide ved Johansen Monumenthuggeri i 1998, og har siden kunne fordype seg i stein- som materiale og natur.